Sponsor

Fra billedgalleriet

2.jpg

Besøkende

Vi har 41 gjester her nå

Besøk oss på Facebook!

Nå kan du besøke Norsk Newfoundlandshundklubb på Facebook!



Adressen vår er:
https://www.facebook.com/
norsknewfoundlandshundklubb
Historien PDF Skriv ut E-post
    
Image
 
Som navnet sier, stammen rasen fra Newfoundland. Man regner med at den har sitt opphav fra ulike lokale hunder fra øya samt «vikinghundene» som Leif Eirikson bragte med seg på sitt vikingtokt i år 1000 eller 1001 til disse områdene som han kalte Vinland. I 1964 erklærte president Lyndon B Johnson den 9. oktober denne datoen som offisiell minnedag over hele USA til minne om Leiv Eiriksons oppdagelse av Amerika.


Vikinghundene ble beskrevet som store, sorte, kraftige, bjørnelignende hunder. Utgravninger utført av Helge og Anne-Stine Ingstad har vist at den nordlige delen av Newfoundland virkelig var sagaens Vinland, og at de store, kraftige bjørnelignende hundene virkelig eksisterte i vikingbosetninger her på denne tiden. Beskrivelser av denne vikinghunden finnes i historiske skrifter, og vi kjenner den fra utsmykningen av Osebergskipet og også gjennom knokkelfunn fra utgravninger fra dette skipet: En stor hund med et doggepreget hode. Det er nå allment akseptert at disse norske hundene har gitt et viktig bidrag til rasen newfoundlandshund, noe som også er angitt i den canadiske rasebeskrivelsen.


Hundene blandet seg med de lokale hundene, blant annet de som Appalachene hadde som sin følgesvenn. I blandingen inngikk også de store hvite og sorte vannhundene som tilhørte Beouhik-indianerne som på den tiden levde på den nordøstlige kysten av Amerika.

Det skulle gå nesten 500 år før den hvite mann med sine følgesvenner igjen satte sine ben her på Newfoundland. I løpet av denne svært lange tiden - isolert fra ytre påvirkning - utviklet det seg en meget spesiell hund: En stor sort hund med svømmehud mellom tærne, en hund som fulgte folket i deres daglige arbeid såvel i vann som på land.


I 1497 ble Newfoundland gjenoppdaget. Engelskmennene annekterte øya, og trafikken økte de kommende hundreår. Fra rundt år 1700 kan vi slå fast at det fantes en stor, kraftig hund som fulgte folket i deres arbeide i fiskebåten og i skogen. Den svømte i land med trosser, hjalp til med å trekke garn og den hjalp til i skogene som trekk- og kløvdyr. Den trakk vogner med fiskelast inn til kjøpestedene og ble brukt til transport av post til utkantstrøkene.


Trafikken av fremmede båter til øya ble etterhvert stor, og det var skikk og bruk den gangen at alle skip hadde sine skipshunder. Disse skipshundene tok seg naturlig nok en og annen «landlov», og resultatet uteble ikke. Den såkalte St.Johns-hunden oppkalt etter landets hovedstad, var sannsynligvis litt av en blanding - men man tror likevel at det var den opprinnelige store, sorte hunden som slo sterkest igjennom.

Fra slutten av det 17. århundre begynte man å ta med seg hunder fra øya til Europa, i første rekke til England. Disse hundene skal ha vært av to størrelsesvarianter. Den minste, St.Johnshunden, har antagelig blitt opphav til retriever-varaintene. Det var den store, som også da ble kalt newfoundlandshunden, som dannet grunnlaget for den «moderne» newfoundlandshunden.


I England fortsatte rasen å utvikle seg, og det var her det var størst interesse for å rendyrke rasen. På Newfoundland hadde imidlertid rasen vanskelig for å overleve. Dette skyldtes delvis den store eksporten, delvis at det i 1780-årene ble forbudt å ha mer enn én hund per familie. At rasen i det hele tatt overlevde på Newfoundland, mener man skyldes at befolkningen boikottet forbudet. De var rett og slett avhengige av hundene i sitt daglige arbeid på sjøen og iskogen.


Rasens popularitet økte i England, og store skipslaster med hunder ble hentet fra Newfoundland. Mens den i sitt hjemland hadde vært en typisk arbeidshund, ble den nå en utpreget herregårds og «staffasje»-hund. Kjente diktere, malere og kongelige personer gjorde sitt til at det ble «in» å holde rasen.


Heldigvis forstod man likevel betydningen av å bevare og foredle rasen, og man drev i England tidlig med bevisst utvalgsavl. Det er England som er tilskrevet æren for å ha foredlet rasen. Som den første i verden ble The Newfoundland Club startet i 1886. Ca 10 år senere ble standarden for rasen skrevet.


Til tross for at hunden ble - og fremdeles ofte blir - brukt som en utpreget selskapshund, ble standarden skrevet for en arbeidshund - noe den fremdeles skulle få lov til å være. Mange års «selskapsliv» har heldigvis ikke ødelagt rasens store forkjærlighet for vann. Det var en gang dens rette element, og dette er nedarvet i generasjon etter generasjon. Den har beholdt godt utviklet svømmehud, og de aller fleste newfoundlandshunder legger for dagen stor forkjærlighet for vann. De fleste er utmerkede svømmere og beveger seg med smidighet og eleganse i vannet.


Fortellinger om rasens heltemodige redningsdåder er kjent gjennom historien. Det berømte maleriet «Saved» laget av Sir Edwind Lanseer og også malerier av andre kjente kunstnere var tidlig med å sette søkelyset på rasens unike egenskaper i vann. Interessen for redningsarbeide og konkurranser i vann har vært stekt økende de siste 10-årene. I blant annet Frankrike og England brukes hundene aktivt av kvalifiserte redningsmanskaper som patruljerer strendene. Flere land, blant annet USA, Frankrike og Sverige har innført offisielle vannkonkurranser. I 1998 godkjente Norsk Kennel Klub vannkonkurranser for newfoundlandshund som en offisiell konkurransegren i Norge. Interessen for disse vannkonkurransene er svært positiv og har skapt en viktig tilvekst til det norske newfoundlandshundmiljøet. Også utenfor miljøet er Interessen stor. Dette viser blant annet de mange avisoppslag og TV-innslag de siste årene.